Jeg har vendt tilbake til dette bildet for 3. gang nå, for å prøve å skrive noen linjer. Jeg liker gjengivelsen av teksturen. Jeg liker samspillet mellom de rette linjene og det vilkårlige skyggemønsteret. Jeg liker distansen i bildet.

Jeg liker ikke at bildet er totalt uskarpt i øverste del. Det er irriterende! Jeg ville klippet det i to og beholdt den nederste delen.

Takk for kommentaren.

Det er interessant det du skriv for eg likar nettopp den øverste uskarpe delen! :) Altså overgangen frå det diffuse til det konkrete. Det er dette samspelet eg prøver å oppnå no om dagen. Problemet er berre å finne den rettte balansen...

Livet er en eneste lang balansegang - for den som våger seg på eggen. Din eksperimentering i grenseland er flott og utviklende. Jeg liker dette bildet svært godt. Speilingens flatevariasjoner tilfører det harde underlaget en kontrastfylt følsomhet. Den lange linjen - stammen - gir blikket en fin innføring til hovedmotivet. Dog - en liten kutting på toppen er å foretrekke.

Bra :)

AS: Jeg leser ikke dette bildet slik, at den lange stammen leder blikket mot hovedmotivet. Partiet rett under midten er det første jeg ser, deretter glir blikket nedover langs de krokete linjene. For meg blir den øverste delen kun forstyrrende, jeg savner en kobling.

EH: Når det er sagt, så synes jeg også at disse bildene dine er spennende. Det er bare så mye vanskeligere å skrive noe vettugt.

Tildels enig med deg, Tove. Blikket starter nede, men går så opp stammen og ned igjen. Det skaper en bevegelse og ''flukt'' i bildet som er nødvendig. Den nedre delen alene blir fort forutsigbar og statisk. Stammen gjør bildet annerledes.

Arne, jeg forstår hva du mener og er enig i at den nederste delen lett kan bli for statisk. Savner likevel noe mer substans i den øverste delen.